CNC-teknologi stammer fra behovene til luftfartsindustrien; på slutten av 1940-tallet foreslo en amerikansk helikopterprodusent det første konseptet for CNC-maskinverktøy. I 1952 utviklet Massachusetts Institute of Technology (MIT) en tre- CNC-fresemaskin. På midten av-1950-tallet ble slike maskiner allerede brukt til å produsere flykomponenter. I løpet av 1960-tallet, etter hvert som CNC-systemer og programmeringsmetoder ble modnet og forbedret, ble CNC-maskinverktøy tatt i bruk på tvers av ulike industrisektorer; men romfartsindustrien forble den største brukeren. Store flyproduksjonsanlegg var utstyrt med hundrevis av CNC-maskinverktøy, hovedsakelig skjæremaskiner. Deler produsert via CNC-bearbeiding inkluderte integrerte fly- og rakettpaneler, bjelker, skinn, skott og propeller, samt fly{13}}motorhus, aksler, disker, formhulrom for blader og de spesialiserte hulromsoverflatene til rakettmotorer med flytende-brennstoff. Den tidlige utviklingen av CNC-maskinverktøy fokuserte først og fremst på kontrollsystemer med kontinuerlig bane.
Kontinuerlig-banekontroll-også kjent som konturkontroll-krever at skjæreverktøyet beveger seg langs en spesifisert bane i forhold til arbeidsstykket. Deretter ble punkt-til-punktkontroll CNC-maskinverktøy kraftig utviklet. Punkt-til-punktkontroll innebærer å flytte verktøyet fra ett spesifikt punkt til et annet; kravet er ganske enkelt å nå målet nøyaktig, uavhengig av den spesifikke banen som tas under bevegelsen.
